WEB – stedet der alle vet best…

I kjølevannet av Gulltaggen ”Gulltaggen har etablert seg som Norges og Nordens største markeds- og kommunikasjonsarrangement. I tillegg har Gulltaggen vært den desidert mest betydningsfulle og prestisjefulle prisutdeling gjennom mange år”, har Fredrik Nilsen løftet spørsmålet om prisutdelingen er troverdig og om prisene er gitt etter riktige kriterier til de riktige nettsteder. Spørsmålet er betimelig og Nilsen skal ha honnør for å reise spørsmålet på saklig vis, mens de andre av oss gikk i en presentasjonsrus etter fantastiske presentasjoner under samme event. Samtidig har spørsmålet ført til harde ord og en del usaklige utspil og innspill. Det har riktignok også kommet en del svært konstruktive innspill, men jeg oppfatter at det er flest innlegg i den første kategorien.

Jeg skal ikke bidra yttligere i den spesifikke debatten. Men ønsker å minne alle selvutnevnte eksperter om at vi beveger oss i et område med mange profesjoner som langt fra er ferdig utviklet, men som tvert imot akkurat har startet sin utvikling. Debatten bærer preg av at vi diskuterer et ”nytt fag” – web – mot de noe eldre fagene – kommunikasjon og marked. Debatten bærer tydelig preg av at alle er konger på sin haug og anser at de andre er idioter som ikke forstår hvordan web fungerer (satt på spissen). Dette minner meg litt om en video som gikk rundt på twitter for et år siden:

Hvis vi bringer dette litt videre, og ser på ulike implementeringsmodeller for digitale flater i bedrifter, ser man at det ikke finnes noen etablerte standarder for dette i Norge.

Flertallet bedrifter legger ansvaret for web under marked, men det finnes et dusin andre løsninger som jeg ikke skal gå inn på (it osv.). Hvis vi ser mot UK og US ser vi at det blir mer og mer vanlig å behandle web som en egen avdeling med egen ansvarlig, på linje med marked. Nye titler som Head of online eller Director of digital media kommer inn på seniornivå for å sikre forankring og forståelse gjennom hele organisasjonen. Å gjøre plass til en ny avdeling med svært mange kontaktflater (markedsføring, kundekontakt, kundeservice, PR, R&D ++) krever mye både av den nye avdelingen og, ikke minst, av eksisterende avdelinger.
Se bare på et ungt fag som UX i digitale medier. Det har vært friskt med stillingstitler på dette faget de siste 10 år og jeg tror det fortsatt vil vokse frem nye. Dette, tror jeg, kan være med på å forklare mye av kritikken mot prisene på Gulltaggen. Det at faget er så ungt, at alle kan delta og utnytte mediet og at man ikke lenger trenger å ha tilgang på utstyr og millionbudsjetter for å gjøre inntrykk, gjør at mange både tror og oppfører seg som talsmenn og eksperter på området.

Vi som evangeliserer digitale medier må også huske hvor rakst internett/web har endret seg på bare noen år og vi må skape rom for å sette vårt hjertebarn inn i større sammenhenger som organisasjonskultur og endringsledelse. Vi snakket om at millioner av mennesker er berørt, noen bedrifter må legge ned pga nett, mens andre får nye store muligheter. Nærmest en generasjon er utelukket fra denne verden og vi som vokser opp nå kommer til å ha en enda raskere utvikling å forholde oss til når det gjelder digitale tjenester.

Så, til alle dere som mener deres sjef er håpløs fordi han ikke er på Twitter: ja, han må lære seg nye vaner, verdier og muligheter, men det er ikke sikkert det er han som bør bruke sin tid på Twitter. Disruptive medieteknologi tilsier at det snart kommer en ny bølge som vil bringe det enda videre.
Jeg minner om ordene, fritt oversatt, fra Guy Kawasaki; ”Hvis ikke du ødlegger din egen verdikjede ved innovasjon, er det din konkurrent som vil gjøre det.”

Gjør et søk på #Gulltaggen på Twitter og se gjennom hvordan man overgår hverandre i å arrestere hverandre. Flere blogger følger opp som på kjøkkenfesten. Det som er interessant er at en av de sosiale sannhetene på Twitter er at man skal kunne møte kunden i dialog, men gjennomgående er realiteten en annen. Bedrifter blir skremt til å legge seg flate på lik linje med i “TV2 hjelper deg”, hvor man ikke møtes på like fot og bedriften er dømt til å tape. Jeg synes det er strålende at du og jeg får større makt men det er en bismak som er lett å ense i diskusjonen om Gulltaggen: det handler først og fremst om deg og ditt ego og at du kan web best. Husk at vi befinner oss i et historisk tidspunkt hvor det gigantiske skrittet med å digitalisere hele vår hverdag pågår og vi skal forme dette sammen.

Vi må jobbe sammen og ikke oppføre oss som arrogante tenåringer (unnskyld, tenåringer!) og verdensmestere. Tenk om alle i debatten hadde blitt med i et felles prosjekt: la oss lage Norges beste eksempel på et godt nettsted, eller i det minste bidra med nye kriterier for beste nettsted til Gulltaggen.

PS - Tankekors: En liten observasjon, med tanke på at mange av dere er rådgivere i sosiale medier/web, hvordan ville dere objektivt sett på og vurdert deres egne innlegg i denne debatten?

CSR eller sosialt engasjement & ansvar (Corporate social responsibility)

Heldigvis har de større bedriftene i Norge (av ulike grunner) hatt et sosialt engasjement utenfor sin egen sfære. De aller fleste bedriftene har det imidlertid ikke. Tenk hvis alle bedrifter bare gjorde litt, det hadde gjort en enorm forskjell.

For en tid tilbake fortalte min venn, freelance designer og dyktig kunstner Edmond Yang i Yang media, om en ide om å selge T-skjorter for spesifikke saker gjennom en website. Han hadde ikke startkapital eller gode forbindelser i klesbransjen. Han hadde noen velledighetssaker han ønsket å bidra til og hadde det som utgangspunkt. Han inviterte designvenner og kollegaer til å designe til en av sakene for å kunne lage motiver til T-skjorter. Hvis Natur og Ungdom skal støtte en sak, designer Edmond og Co en T-skjorte som medlemmer og andre som ønsker å støtte saken kan kjøpe. Inne på nettsidene vil du som sosialt engasjert menneske kunne bestille fra flere saker. 50% av inntektene fra salget pr. T-skjorte går til den spesifikke saken. Utfordringene er selvsagt at virksomheten er nystartet og at T-skjortene er dyre da han ikke har volum enda. Det er en dyr ferdig tjeneste som benyttes.  Gjensidige, bestill 5000 skjorter og få alle ansatte til å gå med det en spesifikk dag, det gjelder også dere i Statoil! Tenk om alle i Statoil verden over gikk med lik T-skjorte fra styrerom til gulvet – for vannboring i Zimbabwe! Det alene hadde gjort en stor forskjell! Jeg tok kontakt med Rune Semundseth som er en hyggelig bekjentskap som igjen tok med seg Ynghild Solholm som er et fantastisk menneske som har gjort en stor forskjell alene og har nå en stiftelse som heter Sabona. Hun driver, med minimale admin-utgifter  og stor frivillighet fra mange, et eget (mange) prosjekt i Zimbabwe. Et land som som nesten har et uendelig antall utfordringer som kan virke uoverkommelige og uhåndterlige for en hver nasjon som vil hjelpe til. Der står Sabona og Ynghild og gir tusener av mennesker håp om en fremtid, der man lever fra hånd til munn og helse og rettigheter og nok mat er noe man nesten ikke tør å drømme om. Les mer om dette prosjektet på www.sabona.no.   Disse var en helt naturlig match med Edmond sitt prosjekt, denne koblingen og en bønn til dere som leser om å ta det med tilbake til bedriften. Tross finanskrisen og selv om det kanskje står trist til i kaffepotten, så kjøp en T-skjorte på deling å heng den opp i resepsjonen. Både ansatte og kunder liker å kunne hjelpe til. Alle liker å hjelpe til, men noen er villig til å ofre mer enn andre.

Her finner dere kolleksjonene med saker som finnes akkurat nå:

http://http://untamed.no/

Har du gode ideer eller ønsker å hjelpe, ta kontakt med undertegnede eller direkte med Edmond Yang.

Personlig syns jeg Stormberg har en imponerende holdning og ikke minst  vet å benytte seg av det i en moderne merkevarestrategi – jeg handler der .  Steinar; burde ikke dere hos Stormberg laget og trykket disse T-skjortene for Edmond Yang?

PS: Kommer tilbake med en egen sak om hvorfor jeg mener www.stormberg.no er bra.